Hopp til innhold

Eric Hobsbawm

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Eric Hobsbawm
Hobsbawm i 2011
Født9. juni 1917[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Alexandria, Egypt
Død1. okt. 2012[1][5][2][4]Rediger på Wikidata (95 år)
London
BeskjeftigelseHistoriker og forfatter
Utdannet vedKing's College
St Marylebone Grammar School[6]
Prinz-Heinrichs-Gymnasium
EktefelleMuriel Seaman
Marlene Hobsbawm
FarLeopold Percy Hobsbaum
MorNelly Hobsbaum
BarnJulia Hobsbawm
Andy Hobsbawm
Joss Bennathan
PartiDet britiske kommunistpartiet
NasjonalitetStorbritannia
GravlagtHighgate gravlund
MorsmålEngelsk,[7] tysk[7]
SpråkEngelsk
Medlem avAmerican Academy of Arts and Sciences (1971)
British Academy (1976)
Det ungarske vitenskapsakademiet
Royal Society of Literature
Accademia delle Scienze di Torino (1998–)[8]
Utmerkelser
16 oppføringer
Balzanprisen (2003) (arbeidsområde: Europas historie, statsborgerskap: Storbritannia)
Bochum Historian Prize (2008)
Ernst-Blochprisen (2000)
Wolfson History Prize (1997)
Lionel Gelber Prize (1995)
Isaac and Tamara Deutscher Memorial Prize (1995)
Honorary doctor of the University of Girona (2008)
Æresdoktor ved Universitetet i Wien[9]
Æresdoktor ved Karlsuniversitetet i Praha
Fellow of the British Academy
Fellow of the Royal Society of Literature
Æresborger av Wien (2008)
Medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow
Leipzigs bokpris for europeisk forståelse (1999)
Companion of Honour[10]
Medlicott Medal (1999)[11]
PeriodeVestlig tidlig moderne historie
DebutLabour's Turning Point (1948)
Viktige verkThe Age of Revolution: Europe 1789–1848, Bandits, The Age of Capital: 1848–1875, The Age of Extremes: A History of the World, 1914–1991, Primitive Rebels: Studies in Archaic Forms of Social Movement in the 19th and 20th centuries
Eric Hobsbawm på Commons
Hobsbawm ved universitetet i Dehli i 2004.

Eric John Ernest Hobsbawm (1917–2012) var en britisk marxistisk historiker innenfor feltene den industrielle kapitalismens framvekst, sosialisme og nasjonalisme. Blant hans mest kjente verker er trilogien om 1800-tallet, om revolusjonens tidsalder, kapitalens tidsalder og stormaktenes tidsalder. Han innførte begrep som «oppfunne tradisjoner», «primitive opprørere», den «generelle krisen» på 1600-tallet, den «tosidige revolusjon», «det lange nittende århundre» og «det korte tyvende århundre».[12]

Hobsbawms ble født inn i en jødisk familie bosatt i Egypt. Etter første verdenskrig flyttet familien til Wien, der Hobsbawm vokste opp frem til han ble foreldreløs i 1931 og flyttet til slektninger i Berlin.[13] Som følge av nazismens fremvekst i Tyskland flyttet Hobsbawm til London med sin adopterte familie og fikk sin ph.d. i historie ved University of Cambridge, før han tjenestegjorde i den britiske hæren under andre verdenskrig.

Hobsbawm ble president ved Birkbeck, universitetet i London i ti år og fram til sin død i 2012.[14]

I 1998 ble han tildelt Order of the Companions of Honour.[15] I 2003 mottok han den sveitsisk-italienske Balzanprisen for europeisk historie siden 1900, «for sin glimrende analyse av den urolige historien i 1900-tallets Europa, og for sin dyktighet i å kombinere dyptgående historisk forskning med et stort litterært talent.»

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv og utdannelse

[rediger | rediger kilde]

Hobsbawm ble født i Alexandria som sønn av Leopold Percy Hobsbaum (født Obstbaum), en kjøpmann fra Londons East End av polsk-jødisk avstamning,[16] og Nelly Hobsbaum (født Grün), som var fra en østerriksk-jødisk middelklassefamilie. Han tilbrakte sin tidligste barndom i Wien og Berlin etter at familien utvandret fra Egypt. En administrativ feil ved fødselen endret hans etternavn fra Hobsbaum til Hobsbawm.[17] Selv om familien bodde i tyskspråklige land, snakket hans foreldre engelsk til ham og hans yngre søster Nancy.

IHobsbawm var tolv år da hans far døde, og tolvåringen begynte å bidra til familiens underhold som au pair og veileder i engelsk språk.[trenger referanse] Da moren døde i 1931, ble han selv og søsteren Nancy adoptert av sin mors søster og sin onkel på farssiden, Sidney, som hadde giftet seg og hadde en sønn ved navn Peter.[trenger referanse]

Hobsbawm studerte ved gymnaset Prinz Heinrich Gymnasium i Berlin (i dag kalt for Friedrich List-skolen) da Hitler kom til makten i 1933. Samme året flyttet familien til London, hvor Hobsbawm begynte på St Marylebones videregående skole (nå nedlagt).[17]

Hobsbawm begynte å studere ved King's College ved University of Cambridge i 1936,[18] hvor han ble valgt inn i «Cambridge-apostlene», en studentforening, og han mottok sin doktorgrad (ph.d.) i historie for sin avhandling om Fabian Society, en britisk intellektuell sosial reformbevegelse som fremmer sosialistiske idéer innenfor rammene av parlamentarisme og demokrati, framfor revolusjon. Under andre verdenskrig tjenestegjorde han i den britiske hæren, først i ingeniørtroppen (Royal Engineers) og deretter i instruksjonstroppen (Royal Army Educational Corps).

Ekteskap og barn

[rediger | rediger kilde]

Hobsbawms første ekteskap var med Muriel Seaman i 1943, men de ble skilt i 1951.[16] Hans andre ekteskap var med Marlene Schwarz som han fikk to barn med, Julia Hobsbawm og Andy Hobsbawm. Hobsbawm hadde også en sønn utenfor ekteskap, Joshua Bennathan.[16][19]

Akademisk liv

[rediger | rediger kilde]

I 1947 ble Hobsbawm foreleser i historie ved Birkbeck. Han ble dosent i 1959 og professor i 1970 og fram til 1982. Han var professor emeritus i historie fra 1982. Mellom 1949 og 1955 var han fellow ved King's College ved University of Cambridge.[17]

Hobsbawm snakket om den svakere utgaven av amerikansk mccarthyisme som tok sitt grep på Storbritannia, og påvirket marxistiske akademikere: «du fikk ikke en forfremmelse på ti år, men ingen kastet deg ut.»[20] Hobsbawm ble også nektet et lektorat ved Cambridge av politiske fiender, og gitt at han også ble blokkert for en tid fra et professorat ved Birkbeck av samme årsaker, snakket han om sin gode skjebne som ga ham en posisjon ved Birkbeck i 1948 før den kalde krigen virkelig tok av.[20]

Hobsbawm bidro å etablere det akademiske tidsskriftet Past & Present i 1952.[20] Han var gjesteprofessor ved Stanford på 1960-tallet. I 1970 ble utnevnte som professor og i 1978 ble han fellow ved British Academy. Han ble valgt som utenlandsk æresmedlem av American Academy of Arts and Sciences i 1971, og ble fellow av Royal Society of Literature i 2006.[21]

Han trakk seg tilbake i 1982, ble værende som gjesteprofessor ved The New School for Social Research, et universitet i Manhattan, mellom 1984–1997. Han var flerspråklig og snakket tysk, engelsk, fransk, spansk og italiensk flytende, og leste i tillegg portugisisk og katalansk.[17]

Verker

[rediger | rediger kilde]

Hobsbawm skrev omfattende om en rekke emner som en av Storbritannias mest framtredende historikere. Som en marxistisk historiker fokuserte han på analyser av «den dualistiske revolusjon», et begrep fremmet av ham selv om den franske politiske revolusjon og den britiske industrielle revolusjon. Han så effektene av drivkrefter bak en framherskende tendens og retning mot dagens markedsliberalisme. Et annet tilbakevendende tema i hans arbeid var «sosial kriminalitet», et annet begrep fremmet av ham selv i avhandlingen Primitive Rebels (1959). Her plasserte han spontane og uforutsigbare former for primitive opprør i en sosial og historisk sammenheng.[17][22][23] Han sto også bak begrepet «det lange 1800-tallet», som begynte med den franske revolusjon i 1789 og endte med begynnelsen av den store krigen i 1914.

I tillegg til sine akademiske forfatterskap om historiske emner, skrev Hobsbawm jevnlig en spalte under pseudonymet Francis Newton (som var lånt fra Billie Holidays kommunistisk trompetist Frankie Newton) for New Statesman som anmelder av jazzmusikk, og fra tid til annen om generell populærmusikk som eksempelvis hans artikkel «Beatles and before».[24]

Han utga tallrike artikler og essay i ulike tidsskrifter over emner som barbari i den moderne tid, vanskelighetene til arbeiderbevegelsen, og konfliktene mellom anarkisme og kommunisme. Blant hans siste utgivelser var Globalisation, Democracy and Terrorism (2007), On Empire (2008), og en samling av essayer How to Change the World: Marx and Marxism 1840–2011 (2011).

Bibliografi (utvalg)

[rediger | rediger kilde]

Listen er utvalg av hans engelskspråklige utgivelser.

  • Primitive Rebels. Studies in archaic forms of social movement in the 19th and 20th centuries., 1959
  • The Age of Revolution. Europe 1789-1848., 1962, ISBN 0-349-10484-0
  • Labouring Men. Studies in the History of Labour. Weidenfels and Nicolson, London 1964
  • Industry and Empire., 1968
  • Bandits., 1969
  • Revolutionaries. Contemporary essays., 1973
  • The Age of Capital. 1848–1875., 1975, ISBN 0-349-10480-8
  • The Forward March of Labour Halted? (PDF) i: Marxism Today, September 1978. s. 279-286.
  • Worlds of Labour. Further Studies on the History of Labour. Weidenfels and Nicolson, London 1984
  • The Age of Empire, 1987
  • Nations and Nationalism since 1780. Programme, myth, reality., 1990
  • Age of Extremes. The short twentieth century, 1914-1991. 1994
  • On History., 1997
  • Uncommon People. Resistance, rebellion and jazz, 1998
  • Interesting Times. A twentieth-century life., 2002
  • Globalisation, Democracy and Terrorism, 2007
  • How to Change the World: Tales of Marx and Marxism, 2011

Bibliografi oversatt til norsk

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000023095, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 69274, oppført som Eric John Ernest Hobsbawm[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Babelio, Babelio forfatter-ID 15211[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ The Guardian, «Eric Hobsbawm dies, aged 95», besøkt 1. oktober 2012[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ arkiv-URL web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Richard J. Evans (på en), Eric Hobsbawm: A Life in History, Wikidata Q114345213 
  8. ^ www.accademiadellescienze.it, Accademia delle Scienze di Torino ID eric-john-ernest-hobsbawm, besøkt 1. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ geschichte.univie.ac.at[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ elpais.com[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ www.history.org.uk[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ https://www.newyorker.com/books/under-review/eric-hobsbawm-the-communist-who-explained-history
  13. ^ https://www.britannica.com/biography/Eric-John-Ernest-Hobsbawm
  14. ^ «Officers of the College». Birkbeck.
  15. ^ «Companions of Honour» Arkivert 23. desember 2011 hos Wayback Machine.. Det offisielle nettstedet til det britiske monarki
  16. ^ a b c Grimes, William (1. oktober 2012): «Eric J. Hobsbawm, Marxist Historian, Dies at 95». The New York Times.
  17. ^ a b c d e Jaggi, Maya (14. september 2002): «A Question of Faith». The Guardian.
  18. ^ Economist magazine, 6. oktober 2012, s. 108
  19. ^ Interview: Joss Bennathan Arkivert 10. mars 2016 hos Wayback Machine., The Jewish Chronicle Online, John Nathan, 14. januar 2010,
  20. ^ a b c Ascherson, Neil (2. oktober 1994): «Profile: The age of Hobsbawm». The Independent on Sunday.
  21. ^ «Book of Members, 1780–2011: Chapter H» (PDF). American Academy of Arts and Sciences. s. 277.
  22. ^ Hobsbawm, Eric (1990): Nations and Nationalism since 1780 Arkivert 1. mars 2008 hos Wayback Machine. (utdrag). The Nationalism Project.
  23. ^ DeLong, Brad (9. mars 2007) [1995]: «Low Marx: A Review of Eric Hobsbawm's Age of Extremes». DeLongs personlige blogg.
  24. ^ Hobsbawm, Eric (8. november 1963): «Beatles and before». New Statesman.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eric_Hobsbawm&oldid=24741301»